Rammen (enda en gang). Refleksjoner og metode

Som jeg tidligere har skrevet er profilen, inn mot bildet, på rammen laget med skjærende verktøy, trolig tappjern (stemjern). Middelaldersnekkeren har brukt et rissmål for å avgrense fasen (skråplanet) fra den flate delen ytterst, vi ser fortsatt spor etter risset. Da jeg prøvde samme metode på et prøvestykke kom jeg ut med altfor rette linjer, sammenlignet med originalen.  Jeg tror det kan ha å gjøre med bakgrunnen min som båtbygger – mesteren min sa alltid at en strek “SKAL STÅ”, hvilket vil si at etter at jeg er ferdig med bearbeidningen skal streken fortsatt vises på arbeidsstykket, slik at man “vet hvor man er”. Det betyr at jeg som håndverker slavisk følger streker, men frontalesnekkeren har åpenbart ikke hatt samme respekt for sine streker. Her har jeg måttet jobbe med meg selv for å la verktøyet bane seg vei gjennom treverket med strekene som retningslinjer istedenfor  absolutte avgrensninger. Det tok en stund, men da jeg kom inn i denne nye måten å jobbe og tenke på ble reultatet vesentlig mer likt originalen. 

I utgangspunktet  er det ikke vanskelig å forholde seg til en strek, så det kan jo være interessant å reflektere over hvorfor middelaldersnekkeren opptrer med en slik nonchalans overfor strekene. En mulighet er at det er gjort bevisst for å bryte de stramme linjene, en annen at det har vært for dårlig lys på verkstedet. Men det kan også være  at snekkeren rett og slett ikke har vært dyktig nok. 

Lars Stålegård

Advertisement

Overflater

Vi har to typer overflater på den delen av frontalet  som utgjøres av panelbordene.   Forsiden er bearbeidet  i et diagonalmønster med skjøve,  baksiden og kantveden  med øks, og over- og underkanten med skjøve. Skjøve, for den som ikke kjenner det verktøyet, er et mellomting mellom en skrape og en spon/skavhøvel. Den er  effektiv når man skal rette av en flate som er bearbeidet øks. Et sted hvor den fortsatt er førstevalget er for å rette av overflaten når man spiralkløyver og biler av bord til båter.