Innlusing av sprekker mellom bordene

Etter at panelet har ligget en stund og akklimatisert seg på atelieret på KHM, har treverket tørket mer ut i forhold til den fuktighet det hadde da Lars arbeidet på det i snekkerverkstedet. Resultatet er sprekker mellom bordene på inntil 5 mm, slik vi finner det på det originale panelet. Det er på tide å legge i noen ”innlusinger” i form av trekiler i sprekkene, slik vi ser det utført på origialen. Der er mellom 20 og 60 cm lange kiler limt inn i sprekkene med et lim som ser ut som kasein. Trekilene er deretter planet av så de ikke stikker opp over bordenes overflate. De er imidlertid ikke nøyaktig tilpasset. Også innlusingene er gjort ganske røfft. Krittgrundering har fyllt ut og ligger nede i sprekker mellom innlusing og bordene på originalen.

Advertisement

Det ferdige panelet har ankommet atelieret på Kulturhistorisk museum!

Nå er jeg så heldig å ha fått panelet hit til vårt atelier ved Kulturhistorisk museum og det lukter deilig furu her. Der er det klimakontrollert så det ikke skal tørke ut ukontrollert i påvente av at Sarah forgyller skal begynne å preparere panelet for å grundere og legge sølv på bakgrunnen.

Resultatet er et meget veldreid stykke håndverk. Det ser så “riktig ut”, Lars!

Snekkerarbeidet ferdig

Da var snekkerarbeidet på frontalet ferdig; i går  var jeg hos Katrine og lastet det over i hennes bil. 

Det har vært spennede og interessant å være med på denne jobben –  av flere årsaker. Det ene er at jeg har kommet i kontakt med et nytt miljø: trivelige mennesker på Kulturhistorisk museum, malerikonservatorer, forgyllere og ikke minst Unn Plahter som har utført et meget imponerende arbeid med frontalene, publisert i hennes 3-bindsverk. Ikke desto mindre tror jeg at det fortsatt er ting som kan oppdages og det er jo morsomt! Det andre er muligheten til å sette seg inn i tankene til en snekker på slutten av 1200-tallet; og det beskriver på en måte spennet i prosjektet – alt fra håndarbeid med middelaldermetoder til blogging i 2011.

Sett med etterpåklokskap tror jeg at det hadde vært lurt å bruke mer tid på å studere originalet for å se mer inngående på verktøyspor og detaljer, men det er jo ikke alt man har tid til…. Vi får ta det da neste frontale skal rekonstrueres. 

Her følger noen bilder som viser hvordan frontalet ser ut nå:

Labanker festes

På baksiden av frontalet sitter det to labanker som er festet med trenagler. Disse trenaglene har ikke utenpåliggende hode, men er forsenket og kappet i plan med panelbordet. Målingene fra originalet sier at “hodet” kun er 1 mm større enn selve skaftet på naglen. Det synes jeg er rart av to årsaker. Det ene er  fordi at det da ikke blir noe særlig hold i naglen – hodet vil trekke seg inn i bordet da naglen kiles. Det andre er at,  da jag har montert mine trenagler, trekker seg den koniske delen et stykke ned i panelbordet slik at det som gjenstår etter at naglen er kappet er betraktelig større enn skaftet.  Jeg vil si at her er det noe vi ikke forstår.    

Så var det disse spikerne/jernnaglene

I tillegg til trenaglene er rammene også festet med spiker. Disse er forsenket, på en ganske grov og stygg måte, på forsiden for at hodet ikke skal være i veien for overflatebehandlingen. Så er de nøkket, bøyet, på baksiden. Det sitter en spiker i hvert hjørne og til venstre i det undre rammetreet sitter faktisk spikeren slik at hodet dekker en del av en trenagle.  Jeg har satt både trenagler og spikere der de sitter på originalen – følgelig har også jeg satt spikeren med hodet over trenaglen på samme sted.

Rammen festes til panelet

Rammen blir så festet til panelet ved hjelp av tre- og jernnagler. Etter at hullet for naglen er boret  skjæres en forsenkning, på den siden hvor naglen entres, som passer til koningen under hodet på naglen. På motsatt side, hvor naglen skal kiles ut, skjæres en åpning som er oval i fibrenes lengderetning, slik at kilen kan presse ut naglen og låse den fast.

Nagler satt inn fra baksiden med forsenket hode

Trenagler til rammen

Rammen er, i tillegg til de 8 jernnaglene i hjørnene, festet til panelet med trenagler av furu. Disse lages for hånd ved først å kløyve materialer til passe dimensjoner  (Det er viktig å kløyve, i motsetning til å sage, fordi man da får fibrer som følger naglen i lengderetningen – hvis ikke kan naglen kløyves på skrå da kilen slås i og da mister den “holdet” ). Etter kløyving av emner blir de tynnet, først med øks og deretter med kniv til ferdig mål. Deretter kappes de i enden der hodet skal være, så blir hodet spikket til med kniv. Her følger en liten bildeserie som viser prosedyren trinn for trinn.

Lars Stålegård  

Rammen (enda en gang). Refleksjoner og metode

Som jeg tidligere har skrevet er profilen, inn mot bildet, på rammen laget med skjærende verktøy, trolig tappjern (stemjern). Middelaldersnekkeren har brukt et rissmål for å avgrense fasen (skråplanet) fra den flate delen ytterst, vi ser fortsatt spor etter risset. Da jeg prøvde samme metode på et prøvestykke kom jeg ut med altfor rette linjer, sammenlignet med originalen.  Jeg tror det kan ha å gjøre med bakgrunnen min som båtbygger – mesteren min sa alltid at en strek “SKAL STÅ”, hvilket vil si at etter at jeg er ferdig med bearbeidningen skal streken fortsatt vises på arbeidsstykket, slik at man “vet hvor man er”. Det betyr at jeg som håndverker slavisk følger streker, men frontalesnekkeren har åpenbart ikke hatt samme respekt for sine streker. Her har jeg måttet jobbe med meg selv for å la verktøyet bane seg vei gjennom treverket med strekene som retningslinjer istedenfor  absolutte avgrensninger. Det tok en stund, men da jeg kom inn i denne nye måten å jobbe og tenke på ble reultatet vesentlig mer likt originalen. 

I utgangspunktet  er det ikke vanskelig å forholde seg til en strek, så det kan jo være interessant å reflektere over hvorfor middelaldersnekkeren opptrer med en slik nonchalans overfor strekene. En mulighet er at det er gjort bevisst for å bryte de stramme linjene, en annen at det har vært for dårlig lys på verkstedet. Men det kan også være  at snekkeren rett og slett ikke har vært dyktig nok. 

Lars Stålegård

Ikke bare mål…

Når en driver med rekonstruksjonsarbeid av denne type er det  til god hjelp å ha gjenstanden foran seg, mens jobben pågår, slik at ikke bare “tørre” mål styrer resultatet. Målene på frontalet beskriver kun dimensjonene (grovt sett, siden metodene gjør at ting varierer i bredde og tykkelse), mens overflatene, måten verktøyet er brukt, nøyaktigheten, følelsen –  er storheter som best beskrives av  gjenstanden selv. Av naturlige årsaker er det ikke mulig å bringe den til verkstedet mitt, derfor prøver jeg det nest beste…. å jobbe med bilder. Jeg har med laptopen til verkstedet og den står på arbeidsbenken hvor jeg finner frem et bilde på den del av frontalet jeg jobber med.  Slik kan det se ut:

Lars Stålegård

Overflater

Vi har to typer overflater på den delen av frontalet  som utgjøres av panelbordene.   Forsiden er bearbeidet  i et diagonalmønster med skjøve,  baksiden og kantveden  med øks, og over- og underkanten med skjøve. Skjøve, for den som ikke kjenner det verktøyet, er et mellomting mellom en skrape og en spon/skavhøvel. Den er  effektiv når man skal rette av en flate som er bearbeidet øks. Et sted hvor den fortsatt er førstevalget er for å rette av overflaten når man spiralkløyver og biler av bord til båter.