I 2011/12 ble det mer enn 700 år gamle frontalet gjenskapt i en rekonstruksjon som viser slik det en gang så ut da det var nytt og umerket av alder, i annen halvdel av 1200-tallet.

Tingelstad I, C 5040 © KHM, UiO. Største dimensjoner: 98,5 x 160 cm.

Vi formidlet de forskjellige stadiene av arbeidet på denne bloggen. På denne måten deler vi kunnskapen vi sitter inne med og tilegner oss gjennom arbeidet. Still oss gjerne spørsmål! Vi er også interessert i kommentarer fra dere som følger oss. Du kan kontakte oss via eget kontaktskjema. Les mer om prosjektet her.

Advertisement

Frontalet kommer på plass og innvies i kirken

Se NRK reportasjen her.

https://tv.nrk.no/serie/distriktsnyheter-oestnytt/DKOP99061812/18-06-2012#t=7m4s

En ‘ny original’ er på plass

Se oppslag i Hadeland avis 18. juni 2012: http://www.hadeland.net/kulturnytt/article6111156.ece

NRK nyheter 18. juni 2012: http://www.nrk.no/nyheter/distrikt/hedmark_og_oppland/1.8205417 

Vårt land 15. juni 2012:

Endelig i sitt rette element

Det er først nå som rekonstruksjonen befinner seg i middelalder kirken St.Petri (Tingelstad Gamle kirke) at vi får oppleve hvordan alterfrontalet opprinnelig virket. Det som er påfallende er at det som på atelieret virket som veldig grelle farger, nå er langt mere dempet, siden det kun finnes naturlig lys i kirken (det er ikke lagt inn noe strøm i denne gamle kirken). Den gyldne bakgrunnen fanger opp lyset og lar scenene og figurene tre frem veldig tydelig. Det reflekterte lyset skifter også med enhver bevegelse man selv gjør – dette fordi den gylne overflaten ikke er helt “flat”.

 

Og så er frontalet ferdig rekonstruert i all sin herlighet

Og så er alle detaljer på plass og det rekonstruerte frontalet har fått sitt endelige utseende. Nå skal det pakkes og fraktes til kirken der det igjen skal monteres foran alteret der originalen opprinnelig var plassert. Det blir spennende å se den i sitt rette element!

Vi kan igjen oppleve bakgrunnens overbevisende gyldne virkning med det speilende imitasjonsgullet. Det er denne teknikken – den gule lasuren på høypolerte sølvfolier i bakgrunnen- som har endret seg mest i originalen. Der har sølvet korrodert og lasuren mørknet og derved det himmelske lyset sluknet. Der de grønne og røde lasurene ligger direkte på dette ‘gullet’ ser det ut som transparent emalje.

Selv vi som sitter inne med mye kunnskap om hvordan materialer endrer seg over tid og om de originale teknikkene er det fasinerende å se det endelige resultatet i all sin fargeprakt. Det gjør denne rekonstruksjonen interessant, også i forskningsøyemed, da vi ikke kan forstå det fullt ut før vi opplever dette.

Det må ha vært en opplevelse utover det hverdagslige å komme inn i kirken og se denne kostbarheten med sine skinnende virkninger på linje med gullsmedarbeider og glassmaleri.  Det gav en egen estetisk opplevelse da – som nå.

Gratulerer med et flott resultat Katrine, Anne, Sarah og Lars!

 

Lasurene males – alterfrontalet nærmer seg sitt endelige utseende

Det har gjennom hele prosessen vært viktig for oss at malingslagene på rekonstruksjonen får samme oppbygning som originalen. Det er derfor vi først malte alle de opake (helt dekkende) fargene, deretter alle de sorte konturene og nå til slutt lasurene.

Siden lasurene er transparente kan de males over de sorte konturlinjene, f.eks. draperier og arkitektoniske elementer.

Et interessant fenomen er det som skjer med den grønne lasuren (verdigris): som pigment og når det er revet i olje har den en turkis farge (en veldig blåaktig grønntone) – når den så blir malt opp og har tørket i noen uker skifter fargen mot en stadig gulere grønnfarge. Dette skyldes en kjemisk prosess som starter når pigmentet verdigris blir blandet med bindemiddelet – denne prosessen kjente de opplagt til i middelalderen og effekten var tilsiktet.

Lasurene forberedes

I lasurene på Tingelstadfrontalet var det opprinnelig brukt organisk rødt, verdigris (grønt) og azuritt (blått). Siden disse fargestoffene/pigmentene gir oljebaserte bindemidler forskjellige tørke-egenskaper, ble de brukt i forskjellige blandinger – særlig det røde, organiske fargestoffet tørker svært sakte.

Vi prøvde ut forskjellige blandinger, for å finne bindemiddelbladninger som var anvendelige i vårt arbeid.

Rødfargen ble blandet i to blandinger. I den første ble den revet direkte i kokt linolje tilsatt “litt” blymønje (1/4 ts til 15 ml linolje), som etter en stund med riving ble tilsatt standolje og ferniss. Den andre bladningen besto av “blyolje”, dvs. kokt linojle iblandet blyhvitt (10 g blyhvitt til 100 ml kokt linolje), ellers tilsatt de samme ingrediensene. Oppstryk viste at bladning nr.2 hadde en tørketid på ca. 5 dager, mens blnading nr. 1 var helt fuktig enda selv etter 10 dager.

De grønne lasurene viste seg å være relativt uproblematiske når det gjaldt tørketid – men for å få en fin, emaljaktig virkning ble det tilsatt både standolje og dammarferniss til linoljen. Det vanskeligste med verdigrisen var å få revet den fint nok – prosessen begynte med riving av pigmentet først i terpentin, som så ble tilsatt kokt linolje. Etter riving av pigmentet i omkring 1 time, ble det tilsatt standolje og ferniss.

Alle sorte konturer og detaljer er nå på plass!

Nå er alle de sorte konturene trukket og detaljeringen på plass. Dette har vært et møysommelig og tidkrevende arbeid. Konturene har nærmest en kaligrafisk karakter – i vår rekonstruksjon har vi derfor lagt vekt på å få inn den ledige hånden og flyten i streken som preger originalen. Helhetsinntrykket på betrakningsavstand, mener vi selv, ligger svært nær opp til det originale.

I løpet av prosessen med å trekke opp strekene, har vi observert originalen inngående. Vår tilnærming har vært både teknisk og intuitiv ettersom vi har forsøkt å gjenskape strekenes materielle karakter  som konsistens, tykkelse og farge, og også deres uttrykk. Strekene synes å være utført lett, ledig og sikkert. Dette har vist seg å være utfordrende i praksis, men har gradvis gitt oss noe mere innsikt i hvordan det originale frontale ble tilvirket og en større forståelse for det opprinnelige uttrykket.

Det som skulle vise seg å være den mest tidkrevende delen av rekonstruksjonen – å male opp alle konturene – er nettopp blitt avsluttet. Nå tar vi fatt på arbeidets siste fase: å male alle lasurene.

‘Trekker linjen fra middelalderen’ – innlegg i Hadeland avis

Innlegget ble publisert 08.02.2012 i Hadeland avis

Duene tar form

Takk for all hjelp med å forstå hva det er Josef holder i hånden. I utgangspunktet kunne vi se to sirkler og noen diffuse former i midten. Når vi nå visste hva vi lette etter var det ikke så vanskelig å se to duer i et rede eller en kurv – vi oppdaget hode, øyne og formen på den duen som fyller den indre sirkelen, dessuten oppdaget vi også en liten vinge!

Hva holder Josef ved frembæringen i tempelet?

Hva mener dere?

Nå males alle de sorte konturene og detaljene kommer på plass.  I forbindelse med scenen nede til høyre, som viser frembæringen i tempelet, har vi nå en interessant diskusjon gående på atelieret, nemlig – hva er avbildet i bakgrunnen til venstre for Kristusbarnets glorie?

Det vi er sikre på er at vi ser en hånd. Josefs venstre ligger bak ryggen til Maria og hånden kommer opp bak hodelinet på skulderen hennes. Håndflaten er vendt mot oss. Hånden støtter under/holder frem en svært nedbrutt rund form. Den sorte kontrustreken har sklidd og trukket seg sammen i dråpeformer på den glatt overflaten til imitasjonsgullets lasur. Sett i mikroskop ser vi det vi mener er et bitte lite